IMG_2244.jpg

Avklarende dom fra Høyesterett om tolkningen av begrepet «innsigelser» i landbaserte entreprisekontrakter

HR-2020-228A

Høyesterett avsa 31. januar 2020 (HR-2020-228-A) en avklarende dom om hvilke krav som stilles til «innsigelser» mot underentreprenørens sluttoppstilling etter NS 8415. Dommen må antas å ha betydning for tolkningen av begrepet «innsigelser» i landbaserte entreprisekontrakter med tilsvarende bestemmelser om sluttoppgjør.

Høyesterett fastslår i dommen at det ikke kan stilles krav om at «innsigelser» mot sluttoppstillingen skal begrunnes.

For å unngå at innsigelsene går tapt, er det likevel et krav om at innsigelsene må identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides, slik at en normalt forstandig entreprenør forstår hvike krav som ikke er godkjent og hva man vil få betalt.

Sakens bakgrunn:

Sakens parter var Skanska Norge AS (Skanska) som hovedentreprenør og HGT AS (HGT) som underentreprenør. Byggherre var Bybanen Utbygging AS (Bybanen) og kontrakten mellom Skanska og HGT gjaldt grunnarbeider for verksted og administrasjonsbygg for Bybanen. Partene var uenige om en rekke forhold i sluttoppgjøret. For Høyesterett gjaldt saken hvorvidt Skanska hadde fremmet innsigelser til HGTs sluttoppstilling innen fristen.

Uenigheten knyttet seg til hvorvidt Skanskas tilbakemelding til HGT to dager før utløp av innsigelsesfristen tilfredsstilte de kvalitative krav som stilles til innsigelser mot sluttoppstillingen. Skanska hadde benyttet en tabelloppstilling med alle kontraktpostene, fordelt på tre kolonner benevnt henholdsvis «Andel godkjent», «Andel avvist» og «Andel ikke ferdigbehandlet».

Tabelloppstillingen var vedlagt et oversendelsesbrev benevnt «Innsigelse til sluttoppgjør» og var ledsaget av en overordnet forklarende tekst som var likelydende for kravene som var angitt som «avvist» og som «ikke ferdigbehandlet».

Sammenfatningsvis kan teksten i oversendelsesbrevet oppsummeres slik at Skanska mente arbeidene ikke var dokumentert i henhold til kontrakt og at dokumentasjon var mottatt så sent at Skanska ikke hadde mulighet til å kontrollere målebrevene innen innsigelsesfristen. For Høyesterett var ikke spørsmålet om Skanska innvendinger var materielt riktig, men om Skanskas tilbakemelding samlet sett oppfylte de kvalitative kravene til «innsigelse» mot HGTs sluttoppstilling.

Nærmere om Høyesteretts vurderinger:

Det sentrale spørsmålet for Høyesterett var hvilke kvalitative krav som kan stilles til «innsigelser» mot underentreprenørens sluttoppstilling i NS 8415 pkt. 33.2.

Hovedentreprenørens betalingsfrist er to måneder fra mottakelsen av sluttoppstillingen vedlagt sluttfaktura, jf. punkt 33.2 første ledd. Innen samme frist må hovedentreprenøren fremsette de innsigelser han har mot sluttoppstillingen, jf. annet ledd, hvor det heter:

«Er ikke annet avtalt, skal innsigelser hovedentreprenøren har mot sluttoppstillingen eller krav han har mot underentreprenøren i forbindelse med kontrakten, fremsettes innen betalingsfristen. Innsigelser og krav som hovedentreprenøren har fremsatt tidligere, skal gjentas overfor underentreprenøren innen fristen dersom de opprettholdes.»

Konsekvensen av ikke å gi innsigelser er fastsatt i tredje ledd:

«Innsigelser og krav som ikke fremmes innen fristen, kan ikke fremsettes senere. Dette gjelder likevel ikke innsigelser og krav som er brakt inn for oppmann, domstolene eller voldgift.»

Rettsvirkningen er følgelig at innsigelsene som hovedregel går tapt – de blir prekludert, og at hovedentreprenøren må betale det underentreprenøren har krevd i sluttoppstillingen.

Førstvoterende legger innledningsvis til grunn at det ved tolkningen av fremforhandlete standardkontrakter må «sterke grunner» til for å fravike det tolkningsalternativ som følger av en naturlig forståelse av ordlyden.

Deretter legger konkluderer han med at «En naturlig forståelse i den sammenheng det er brukt i punkt 33.2, er at hovedentreprenøren må bestride underentreprenørens sluttoppstilling innen to-måneders fristen» på en slik måte at hovedentreprenøren tar «utvetydig stilling til sluttoppstillingen».

Når det gjelder kravet om hvor detaljert innsigelser må være, la Høyesterett til grunn at;

«hovedentreprenørens innsigelser må identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides og at «gjennom innsigelsene må underentreprenøren få beskjed om hvilke beløp hovedentreprenøren ikke vil betale.»

Hvor stor grad av konkretisering som kreves må vurderes individuelt i lys av bestemmelsens formål om å få avklart det totale mellomværende mellom partene.

Etter en vurdering av kontraktens system og ordlyd, samt de store konsekvenser preklusjon av innsigelser innebærer for hovedentreprenøren, la Høyesterett videre til grunn at det ikke kunne oppstilles noe krav om at innsigelser skal begrunnes.

Førstvoterende oppsummerte deretter sin regeldannelse slik i premiss 62:

"Kravet til innsigelser etter punkt 33.2 kan begrenses til en tilkjennegivelse av uenighet uten at det kreves en nærmere begrunnelse. Men innsigelsene må identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides, og dette må gjøres på en slik måte at en normalt forstandig entreprenør kan forstå hvilke betalingskrav som ikke godtas."

Høyesterett foretok deretter en helhetlig vurdering av Skanskas brev med innsigelser, og konkluderte med at selv om tallopplistingen isolert sett kunne tale for at de kvalitative krav til innsigelser ikke var oppfylt, måtte brevet samlet forstås av en forstandig entreprenør som en tilkjennegivelse av uenighet, med den følge at de kvalitative krav til innsigelse som Høyesteretts regel oppstiller var oppfylt.

Dommens betydning for entreprenørbransjen:

For entreprenører flest er det en fordel å få størst mulig klarhet i sluttoppgjøret, tidligst mulig. Mange entreprenører opplever at byggherrer gir mer eller mindre standardiserte tilbakemeldinger på sluttoppgjøret, og at oppgjøret av den grunn trekker ut i tid. Dette har negativ betydning for likviditeten, og kan være prosesskapende.

Høyesterett stiller med denne dommen ganske så beskjedne krav til hva som er å betrakte som innsigelser i sluttoppgjøret i NS 8415 og NS 8405, og Høyesteretts tolkning vil trolig bli oppfattet som byggherrevennlig av bransjen. I så måte har verken HGT eller Skanska noen grunn til å juble, ettersom begge er entreprenører.

I offshoreentreprisestandardene har det i lang tid vært klarere og strengere krav til innsigelser til sluttoppstillingen enn den regel Høyesterett nå legger til grunn for NS 8405/8415-kontraktene. Når vi vet at de store landbaserte prosjektene over tid har blitt både vel så komplekse og kostbare som offshorentrepriseprosjekter, bør byggebransjen ta en ny debatt om hvilke krav som bør stilles til innsigelser når de landbaserte standardkontraktene skal revideres, og i den forbindelse stille spørsmål om Høyesteretts regel er den regel bransjen ønsker.

Garmann, Mitchell & Co Advokatfirma DA ved advokat Henrik Garmann representerte ankemotparten HGT i Høyesterett.

HR-2020-228A

ArildSolheimsnes v2.jpg
Arild Solheimsnes
as@gmco.no

"Kravet til innsigelser etter punkt 33.2 kan begrenses til en tilkjennegivelse av uenighet uten at det kreves en nærmere begrunnelse."