_DSC3644.jpg

Ny forskrift om forbrukslån vedtatt

Finansdepartementet vedtok 12. februar en ny forskrift om finansforetakenes utlånspraksis for forbrukslån.

Forskriften er i hovedsak i samsvar med Finanstilsynets høringsutkast fra i fjor høst, men er på noen punkter mer fleksibel. De nye reglene bygger på prinsippene i retningslinjer som Finanstilsynet har praktisert siden 2017. Tilsynet uttrykte imidlertid misnøye med finansbransjens etterlevelse av retningslinjene, og ønsket derfor forskriftsregulering.

Forskriften innebærer at det innføres lignende lånebegrensinger for forbrukslån (inkludert kredittkort) som i boliglånsforskriften, som i varierende utgaver har vært i kraft siden 2015.

Etter forskriften skal total belåning (inkludert alle typer gjeld) begrenses til fem ganger bruttoinntekt og låntaker skal tåle en renteøkning på inntil fem prosent.

Nedbetalingstid er maksimert til fem år med krav om månedlig betaling. Reglene om nedbetaling gjelder også ved rammekreditt, noe som kan reise kompliserte beregningstekniske spørsmål.

Det er ingen nedre grense for hvor små kreditter som omfattes av forskriften. Det betyr at det må alltid må foretas kredittvurdering med innhenting av ligningsdata og kundekontroll i de nyopprettede gjeldsregistrene. 

I forskriften er det visse unntak for kredittkort med inntil kr. 25.000 i låneramme. En endring fra utkastet er at det dertil er gitt generell unntakskvote fra forskriften på 5 % av den totale belåningen til det enkelte finansforetak. Dette er imidlertid lavere enn unntakskvoten i boliglånsforskriften på 10 % (8 % i Oslo).

Forskriften gjelder bare utlån direkte fra finansforetak til forbruker. Det betyr at direkte selgerkreditt faller utenfor. En tenkelig effekt av forskriften er derfor at store retailaktører i større grad selv vil tilby sine kunder nedbetalingsløsninger. I utgangspunktet er ikke forskriften til hinder for senere salg av kundefordringer til finansforetak.

Forskriften gjelder heller ikke kreditt stilt mot sikkerhet. Men for lån sikret i bolig gjelder som nevnt boliglånforskriften. Derimot vil lån stilt med sikkerhet i andre aktiva, f.eks. lån til kjøp av biler og båter med salgspant falle utenfor reguleringen. Det samme gjelder leasing.

Med tanke på at finansdepartementets formål med disse reguleringene er å senke den totale lånebelastningen i husholdningene er det ikke helt lett å forstå hvorfor lånebegrensinger varierer utfra hvilke aktiva som belånes. Forskjeller i lånemulighet vil dessuten kunne påvirke forbrukernes valg av hva de bruker penger på, noe som neppe er en ønsket effekt.

Finansdepartementet har i liten grad tatt hensyn til omfattende innvendinger i høringsrunden. Særlig oppsiktsvekkende er at anførsler fra Justisdepartementet om at forskriftsutkastet manglet lovhjemmel og syntes å være i strid med finansavtaleloven og artikkel 8 i EUs forbrukerkredittdirektiv ikke en gang er kommentert. Man kan spørre seg om Finansdepartementet baserer forskriften på at finansbransjen ikke har tradisjon for å utfordre myndighetene rettslig.

Forskriften vil ikke gjelde for lån som norske forbrukere tar opp i utlandet og heller ikke for europeiske finansforetak som driver grensekryssende mot Norge. Regelverket kan dermed fungere som konkurransebegrensende for norsk finansnæring.

Forskriften trer ikraft umiddelbart, men foretakene har fått tid frem til 15. mai 2019 for å tilpasse seg. I første omgang skal forskriften gjelde ut 2020.

Garmann Mitchell bistår flere foretak innen forbruksfinansiering og betalingsformidling. 

Eirik Vinje Portrait.png

Eirik Vinje
ev@gmco.no

Finansdepartementet har i liten grad tatt hensyn til omfattende innvendinger i høringsrunden.